Krigen som omorganiserer verden: Vårt blikk på USA-Israel-angrepet på Iran og det nye globale sjakkbrettet

Krigen som omorganiserer verden: Vårt syn på USA-Israel-angrepet på Iran og det nye globale sjakkbrettet

Den felles offensiven som ble lansert av USA og Israel mot Iran 28. februar 2026, er ikke bare nok en episode i den lange historien om spenninger i Midtøsten. Det er et vendepunkt. På bare noen få dager har regionen gått inn i en spiral av angrep og motangrep som nå påvirker mer enn ni land, har stengt flyruter, forstyrret humanitære korridorer og plassert verden foran et scenario mange trodde var begravd: den reelle muligheten for en global krig.

Omfanget av det første angrepet var uten sidestykke. Israel og USA angrep 24 av Irans 31 provinser samtidig, og traff militærinstallasjoner, kommandosentre og, viktigst av alt, kjernen av regimet. Dødsfallet til øverste leder Ali Khameneis død, bekreftet av flere kilder, etterlot Iran under kontroll av et midlertidig lederskapsråd og åpnet et politisk vakuum landet ikke hadde opplevd siden 1979. Ved siden av ham ble nøkkelpersoner fra militæret og etterretningsapparatet drept, inkludert stabssjef Abdolrahim Mousavi og forsvarsminister Amir Nazirzadeh.

Irans reaksjon var umiddelbar. Missiler og droner ble avfyrt mot amerikanske baser og mål i Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar, Bahrain, Kuwait, Jordan og Oman. Selv Kypros, hvor Storbritannia har en militærbase, ble truffet av en iransk drone. Tyrkia skjøt ned et missil som traff landets luftrom. Krigen opphørte å være tosidig fra første dag.

I mellomtiden ble Hormuzstredet, som nesten 20 % av verdens oljeforsyning strømmer gjennom, i praksis lammet. Stengingen, som ble annonsert av Revolusjonsgarden, har utløst en dominoeffekt på tvers av luft-, sjø- og humanitære ruter. FN advarer om at krisen «ekspanderer seg time for time», med skader på sykehus, skoler og sivil infrastruktur i Iran, Libanon, Syria og Gaza.

I denne sammenhengen tror jeg USA hadde forberedt seg på et scenario som dette i flere måneder. Et av de mest strategiske trekkene, selv om mange ikke så det slik den gangen, var hans fornyede engasjement for Venezuela. Washington visste at en konflikt med Iran kunne kompromittere den globale energiforsyningen. De visste at hvis Hormuz ble stengt ned, ville verden trenge alternative råoljekilder. Og de visste at Venezuela, til tross for sin ødelagte infrastruktur etter nesten tre tiår med plyndring og forsømmelse, fortsatt har de største påviste oljereservene på planeten.

Det er ingen tilfeldighet at USA presset på for en «kontrollert overgang» i Caracas før denne krigen brøt ut. Det er ingen tilfeldighet at sanksjoner ble lettet, diplomatiske kanaler ble gjenåpnet og det ble gjort forsøk på å stabilisere Venezuelas oljesektor. Det var et forebyggende grep: å sikre en energilivline i tilfelle et større sjokk i Midtøsten.

I dag, med Gulfen under ild, er Venezuela nok en gang strategisk viktig for Vesten. Men landet er også sårbart. Hvis Iran bestemmer seg for å utvide sin asymmetriske krigføring, ville det ikke være utenkelig å se sabotasjeforsøk mot venezuelansk oljeinfrastruktur – spesielt med tanke på de historiske båndene mellom Teheran, Hizbollah og visse sektorer av Maduro-regimet. Det ville ikke være første gang eksterne aktører har brukt venezuelansk territorium til trening eller logistiske operasjoner. Og i en konflikt der hver aktør søker å slå til der det gjør mest vondt, kan Venezuela bli et indirekte mål for å straffe USA.

I mellomtiden ser Kina og Russland på fra sidelinjen. De fordømmer angrepene, men griper ikke inn. De ønsker ikke en verdenskrig, men de ønsker heller ikke et sterkt USA. Et svekket Washington passer dem, akkurat som et svekket Europa passet dem under krigen i Ukraina. Iran er for dem et nyttig kort – ikke en alliert som skal reddes. Og den tvetydigheten er kanskje det farligste elementet i det nåværende geopolitiske landskapet.

Europa har på sin side blitt trukket inn i konflikten. Frankrike, Storbritannia, Tyskland og NATO har aktivert beskyttelsesmekanismer for Kypros og for sine baser i regionen. Krigen er ikke lenger et Midtøsten-anliggende; den er et euro-atlantisk anliggende.

Spørsmålet mange stiller seg er om vi står overfor en tredje verdenskrig eller en ny kald krig. Jeg tror vi befinner oss i en mellomfase: en global hybridkrig, med flere fronter, diffuse aktører og uforutsigbare konsekvenser. En krig der energi igjen er det sentrale våpenet. En krig der Venezuela, til tross for sitt interne sammenbrudd, finner seg selv i en rolle de ikke ba om, men som verden nå pålegger dem.

Det som skjer er ikke en isolert episode. Det er en omorganisering av det internasjonale systemet. Og når verden omorganiseres, betaler noen land alltid en høyere pris enn andre.